For nær 20 år siden ble mer enn 1500 blåskjelltau og hundrevis av kunstige rev satt ut under Tjuvholmen for å rense vann og skape mer marint liv. Nå viser undersøkelser at store mengder organisk materiale har samlet seg på bunnen og bidratt til svært dårlige bunnforhold. Erfaringen illustrerer både mulighetene og utfordringene ved marin restaurering i en presset Oslofjord.
Da Tjuvholmen ble bygget ut, ble det også etablert et omfattende miljøtiltak under kaiene. I perioden 2007–2009 ble rundt 1557 blåskjelltau og 359 såkalte renserev satt ut, i tillegg til om lag 200 kunstige rev langs ytterkanten. Målet var å bedre vannkvaliteten og gi fisk, hummer og andre marine arter nye leveområder.
Tiltaket ga tydelige positive effekter. Blåskjell og sekkedyr festet seg på tauene og filtrerte vannet, mens revene ble kolonisert av en rekke arter. NIVA har tidligere anslått at blåskjellene ved Tjuvholmen kunne filtrere flere tusen kubikkmeter vann i timen. Kunstige strukturer kan med andre ord raskt skape nye leveområder, også midt i en urban havn.
Når renseeffekten flyttes til bunnen
Utfordringen oppstår når blåskjell, sekkedyr og annet organisk materiale løsner fra tauene og synker. Dersom det faller mer materiale ned enn bunndyrene klarer å spise og omsette, begynner det å brytes ned på sjøbunnen. Nedbrytningen bruker oksygen og kan skape forhold som er svært dårlige for livet på bunnen.
Faglige undersøkelser har over flere år pekt på nettopp dette under Tjuvholmen. Vertikale tau kan samle store mengder skjell, og mye av biomassen kan etter hvert falle av. Samtidig har det vært for få åtseletere – blant annet hummer – til å rydde opp. Resultatet er opphopning av dødt materiale og redusert bunnmiljø under deler av anlegget.
Aftenposten omtaler 6. august 2026 hvordan anlegget, som opprinnelig var en del av «Gaven til Oslo by», nå skaper problemer på sjøbunnen. Avisen beskriver også uenighet mellom kommunen og utbyggersiden om hvem som har ansvar for videre oppfølging av tiltaket.
En viktig lærdom for arbeidet med Oslofjorden
Historien fra Tjuvholmen betyr ikke at blåskjell, kunstige rev eller andre restaureringstiltak er feil. Tvert imot viser den hvor raskt marine organismer kan ta i bruk nye strukturer. Men den viser også at naturrestaurering ikke er et tiltak man kan etablere og deretter forlate.
For Frisk Oslofjord er dette en viktig påminnelse om at restaurering må bygge på kunnskap om hele økosystemet og følges over tid. Tiltak må ha en plan for overvåking, vedlikehold og eventuell høsting eller justering. Like viktig er det at ansvar, finansiering og oppfølging er avklart før tiltaket settes ut.
Oslofjorden er samtidig utsatt for langt større belastninger enn det lokale restaureringstiltak alene kan løse. For mye næringssalter, avløp, nedbygging av gruntvannsområder, fiske og klimaendringer virker sammen. Restaurering kan være en del av løsningen, men må gå hånd i hånd med tiltak som reduserer de underliggende belastningene på fjorden.
Tre læringspunkter fra Tjuvholmen
- Restaurering trenger en driftsplan: Overvåking, skjøtsel og mulighet for å justere tiltaket over tid.
- Effekten må vurderes i hele økosystemet – ikke bare i vannmassene, men også på sjøbunnen.
- Ansvar og finansiering må være tydelig plassert, slik at et miljøtiltak ikke blir stående uten oppfølging.
Kilder og videre lesning
- Aftenposten, 6. august 2026: «Oslo fikk 1500 blåskjelltau i gave. 18 år senere ødelegger de havbunnen.»
- NIVA / Oslo Havn: Erfaringer og mulige tiltak – marin kartlegging
- NIVA-rapport 7426-2019: Naturrestaurering i urbane sjøområder
- Frisk Oslofjord: Restaurering av marin natur og nye tiltak for Oslofjorden
Kilder: «Basert på Aftenpostens omtale 6. august 2026, med faglig bakgrunn fra NIVA, Oslo Havn og Frisk Oslofjord.»
